Gaustatoppen for våre føtter
Gaustatoppen skulle bestiges denne dagen, skjønt metoden for å nå toppen var ikke selvskrevet internt i gruppen. Elin, som gruppens spreke alibi, er utstyrt med et imponerende lavgir meget godt egnet for å småtrippe opp over 1800 meter over havet. Sandra, med en kropp preget av høy kilometerstand, slarkete ledd som neppe hadde gått gjennom en eu kontroll uten alvorlig mangellapp var naturlig nok ikke begeistret for ideen. Vi inngikk ganske raskt et kompromiss, banen inni fjellet opp og så går vi de 4,3 kilometerne ned, how hard could it be?
Med dette unnagjort startet vi dagens ekspedisjon, 1883 meter over havet og etter sigende utsikt over 1\6 av Norge! På Rjukan har de en glimrende ordning for å slippe parkeringskaoset ved fjellet, gratis buss fra sentrum, noe vi anså som en god ide og et tips dersom du skal på samme tur. Etter en busstur verdig et tivoli som en krysning av radiobiler og "berg og dalbane" var vi fremme ved den innvendige fjellheisen. Denne var heldigvis vel verd tidligere nevnte kompromiss og var etter samme lest som fløybanen i Bergen, bare brattere, kaldere og uten utsikten.
PS; Har du høydeskrekk anbefales ikke den nederste vognen for her ser du langt ned i tunellen!
Ute på platået ble vi nesten målløse av utsikten, heldige med været var vi også med lett skydekke og akkurat passe temperatur for oss begge. I tillegg rakk vi første toget opp og fikk utsikten nesten helt for oss selv, nesten helt uten andre turister - magisk! Det vil si, vi trodde vi var på toppen helt til Elin fikk øye på noen røde "T" merker på en smal steinegg bak "turisttoppen". Noen strakser senere er det mulig hun angret på å ha delt denne oppdagelsen, for Sandra insisterte på å følge denne stien helt ut til den EGENTLIGE toppen noen hundre meter lengre borte.
Denne smale stien stupte flere hundre meter ned på begge sider og var stedvis ca en meter bred! Elins eventyrlyst tok slutt noen titalls meter fra toppen, når stien ble en klatreetappe mellom kampesteiner og blankskurte fjell og ble selvutnevnt hundevakt mens Sandra gikk siste stykket alene. Alt i alt en god avgjørelse for vi gikk jo med hundene i armene, noe som hadde vært umulig den siste biten. Etter å ha lagt toppen under oss, gikk vi tilbake mot tryggere grunn for en liten rast. Rush fikk også prøve å sitte i sekk for første gang mens Chili fikk skyss i armene også tilbake.
Fra turistplatået kunne vi se veien slynge seg mot dalen under oss, hvor bussen også skulle ha sitt stoppested. Herfra virket det ikke så ille å gå nedover da både terreng og lengde virket overkommelig. 4,3 kilometer og 900 høydemeter nedover - here we go! For de av dere som ikke har vært på Gaustatoppen kan jeg fortelle at den slett ikke er så massiv som den virker. Hele toppen er som en løsstablet masse av steiner som lett ruller og vipper ved belastning, noe som gjorde at vi måtte trå svært varsomt til vi nærmet oss bunnen av stien langt der nede.
Sandra´s knær fikk virkelig kjørt seg på veien nedover og det var laaaaange kilometer før vi omsider kom ned til busstoppet. Herfra er det vel smooth sailing tenker du, vel både ja og nei! For reiseleder (hvis navn ikke nevnes her) hadde lest busstabellen feil og bussen gikk slettes ikke hvert 30. minutt som forespeilet for reisefølget, men snarere kun 3 ganger om dagen. Vår buss, dagens 2. avgang, hadde reist uten oss og vi hadde plutselig 2,5 time til neste mulighet for å komme til Rjukan, en solid bommert der altså.
Ventetiden ble imidlertid godt brukt til restitusjon av såre ben og jaggu rakk vi en matbit samt tid til å nyte utsikt, omgivelser og en avkrysning på ønskelisten av opplevelser var i boks!
