Helvete (ja, det heter faktisk det)
Dagens etappe går fra Heartbreak Hotel til Helvete. Nå virker det kanskje som om denne turen har skikkelig dårlig stemning, men tvert imot koser vi oss skikkelig på tur. Det å bare plukke en mer eller mindre tilfeldig destinasjon fra kartet, legge den inn i gps´n og trykk "naviger" er kanskje ikke for alle men det er absolutt noe for oss. Vi vet ingenting om veien fremfor oss eller hvor ruten går, alt vi vet er hvor vi er akkurat nå og et ønske om å ende opp på lokasjonen vi legger inn, resten tar vi som det kommer. Litt risikabelt tenker du kanskje, jo for så vidt er jeg enig - for du vet aldri hvilke perler som dukker opp rundt neste sving eller om veien i det hele tatt er kjørbar med bil og campingvogn! Men til nå har vi vært heldige men fortsetter lykken?
Copilot Elin har det med å relatere mer eller mindre kjente sanger til reisen og utvalget endres raskt alt etter hvordan hun opplever veien fremfor oss til enhver tid. Hvorvidt det var dette som gjorde at Chris Rea og hans udødelige "road to hell" og ACDC´s rockesviske "highway to hell" dukket opp denne dagen er usikkert, det som derimot VAR sikkert er at vi sannelig var på vei til.....helvete! Nærmere bestemt nord-europas største jettegryter plassert i en dyp kløft på passpunktet mellom Espedalen og Vestre Gausdal.
Veier uten midtstripe og betydelige opp- og nedstigninger har vi blitt vant til denne sommeren, men nå fikk vi oppleve noe helt nytt og uventet. Vi ble plutselig bestemt geleidet til høyre av google maps, ikke en sensasjon i seg selv kanskje, men i og med at veien lot til å fortsette rett frem førte det til undring i cockpit. Likevel svingte vi av slik instruksen lød over høytalerene og en stund virket det å være et helt ok valg. Men så ble veien stadig smalere og smalere før asfalten gav opp og grusen overtok. Vi befant oss nå på en 16km lang, ett felts grusveg med svært få møteplasser, ikke en ideel situasjon å ferdes med campingvogn. For det var ganske betydelige avstander å tilbakelegge i revers dersom vi skulle møte trafikk langs denne veien. (Senere fikk vi vite at veien vi var på (Peer Gynts vei) ble anlagt av blant annet Elins bestefar; Per Gunnar Torblå, eller bare "Datten" blant venner.)
Vel ute på asfaltert veidekke igjen måtte vi bare le av gps valget for der kom vi jaggu ut på nettopp den veien vi forlot tidligere på dagen, men om ikke annet var vi mange opplevelser rikere som vi garantert ikke hadde fått om vi holdt oss på "hovedvei"
Herfra var det ikke langt igjen til Helvete naturpark og jettegrytene, noe Sandra virkelig hadde gledet seg til. Litt større var dog bekymringen over at det stod at vårt firbeinte turfølge ikke var anbefalt på stiene og vi var forberedt på å la dem vente i camperen mens vi gikk den relativt korte rundløypen (ca 30 min) Heldigvis møtte vi driveren av destinasjonen mens vi luftet hundene og fikk dispensasjon til å ta dem med på ferden da de er såpass små at de kan bæres i partier med stiger.
Så langt var vårt møte med Helvete av det vennlige slaget, luktet lite svovel og slett ikke av bibelske proporsjoner i det hele tatt. Dette inntrykket ble ytterligere forsterket da Sandra for første gang i sitt liv fant multer langs stien ned mot jettegrytene. Stikk i i strid med hva man læres opp til å tro på Sørlandet er jaggu ikke Helvete en plass å frykte i det hele tatt - faktisk var det rett så trivelig der!
Snart åpenbarte jettegrytene seg under oss, og jammen var det solide dimensjoner. Innover gjelet er det flere store og små gryter, den største er rundt 40 meter dyp og har ett tverrmål på 25 meter. Du må se rett opp for å få øye på himmelen, der du er omkranset av polert fjell på alle kanter og det er rett og slett imponerende å tenke på hvilke krefter som har slipt ut dette i fjellet. Dersom du ikke lider av klaustrofobi vil du muligens også ta deg tid til å beundre fargespillet i de forskjellige lagene i fjellet, ellers må du bare ta vårt ord for at de absolutt ER der.
Turen går på oppmerket sti og er ganske greit tilrettelagt, selv om det er sleip og glatt enkelte steder. Er du av typen med litt over middels respekt for høyder kan noen av punktene oppleves som ubehagelig og vi opplevde at det var andre som snudde når de kikket ned i grytene fra oven og ikke tok turen ned. Ellers kan turen gjennomføres av de aller fleste og er ikke fysisk krevende.
Etter en rundtur i jettegrytene og dertil påminnelse om naturkreftene, var et besøk i kafeen ganske selvskrevet. For ikke visste jeg at de drev catering i Helvete, så dette måtte testes. Menyen var enkel men smakfull, vi gikk for "helvetes sort kaffe og himmelske vafler" og regnet med at vi dermed hadde en fot i hver leir. To himmelske vafler med rømme og syltetøy til oss og to "on the rocks" til - ja du gjettet rett - hundene! Alle tygget godt fornøyd selv om betjeningen ymtet noe om at det ikke var hverdagskost at de serverte vafler til firbeinte!
For Sandra var turen verd hver tilbakelagte meter både til fots og i bil når multene åpenbarte seg langs løypen. Legger man så til opplevelsen av å stå i de majestetiske jettegrytene, alle ordspill på stedsnavn og ferske vafler, så må også denne destinasjonen sies å ha levd opp til et høyt terningkast; 4\5