Jomfruland!

Sommeren 2026 - here we come! 

 I år har vi byttet ut fjorårets campingvogn med med noe langt mer luksuriøst: Bobil! 

 Med denne er altså planen å starte ferien med øyhopping, og etter det - en god dose skjebne og en vag plan, godt nok i massevis! Etter en oppvarming i Kragerø – hvor vi ankom såpass sent at siste ferge for dagen for lengst hadde vist byen hekken og forsvunnet inn i sommer natten. Dermed ble det en kalkulert overnatting før vi kunne kjøre ombord i fergen den påfølgende morgenen. Solen skinte om kapp med humøret vårt, og Jomfruland ventet som en grønn perle i horisonten. 

Når fergen klappet til kai ventet sommerens minst krevende transportetappe, i alle fall målt i antall meter. De omtrent 400 meterne fra fergekaia til campingplassen ble etter hvert forsert med kirurgisk presisjon på tross av lokale hindringer som ventende trafikk, lyktestolper og hårnålssvinger - alt innen få veimeter i lengde og enda snauere i bredden, men vi kom frem. Der ble vi møtt av Beth – en kvinne som ikke bare styrer campen med stødig hånd og en kunnskap om øyas historie som ville fått en lokalhistoriker til å rødme, men som også er den magiske personen som står bak våre firebeinte pelsklinger. Et gjensyn med en ekte øy-legende! 

 Etter at bobilens "hjem" var etablert, var det ingen grunn til å kaste bort tiden. Vi hev oss på syklene for en tre-timers ekspedisjon, hvor latteren satt løst og historiene om øya kom på løpende bånd. Vi tråkket selvfølgelig innom de ikoniske stedene der selveste Theodor Kittelsen fant sin inspirasjon. Å stå der og se utover landskapet som ga liv til "Nøkken" og "Alvedans" gir en egen gnist til turen – selv om vi (heldigvis) slapp å se noen som helst dukke opp fra tjernet. 

Dagen ble rundet av med en seanse vi sent vil glemme. Vi hadde bestilt pizza, men restauranten hadde åpenbart hatt en kunstnerisk tilnærming til konseptet "take away" og glemt å dele den opp. Resultatet? Der satt vi med en hel, udelt pizza på fanget uten utsikter til hverken grunnleggende eller egnede redskaper for sivilisert matkultur i solnedgangen. Man kan trygt si at det både ble en "udelt fornøyelse" og "rift om maten" uten at det kunne legge en demper på hverken stemning eller sommerkvelden. Det var ikke akkurat "fine dining", men det var 10 av 10 på minner for livet -skalaen. Jomfruland, du leverer. Vi er herved solgt og er utrolig glade for at dette bare er starten på vårt eventyr på øya.

Dag to bød på mer sykling, vi fikk montert spesialbur bakpå syklene, rigget til hundene med kongelig komfort, og la ut på tur. Og gjett om de koste seg! Det var nesten så vi kunne se dem ta på seg solbriller og nyte vinden i pelsen. Fra sin opphøyde posisjon i burene satt de og speidet utover øya som to små konger på inspeksjon, mens vi vispet lydløst avgårde på våre nye elsykler. Vi kunne jo ikke besøke Jomfruland uten å bestige selve dronningen på øya: Det ikoniske fyrtårnet. Det flunkende hvite tårnet strekker seg mot himmelen og formelig roper: "Kom igjen, sjekk lårmusklene dine!" - en utfordring vi tuppene ikke kunne stå ubesvart. Trinn for trinn, oppover og oppover i det som føltes som en evig spiral. Det ble pustet, det ble jaktet på oksygen, og ja – det ble registrert akutt melkesyre i lårene. Men i det vi steg ut på naturens galleri på toppen? Wow, Jomfruland lå under oss som et grønt og lilla smykke, omkranset av det glitrende Skagerrak. Kameraet gikk varmt, og vi fikk foreviget noen fantastiske digitale minner som kan pakkes ut med store smil når høstmørket etter hvert siger på igjen.

Vel nede på trygg, flat grunn igjen, var det bare én ting som gjaldt: Tårnhagen. Her sank vi ned på en benk og delte de sagnomsuste, nyyydelige tårnbollene. De var så ferske, luftige og syndig gode at vi et øyeblikk vurderte å gå opp tårnet en gang til, bare for å ha en unnskyldning til å kjøpe flere. Men dagen stoppet ikke der. For finnes det et fnugg av sjanse for et bad, så dykker Elin i det med begge beina! Nok en gang benyttet hun sjansen til å kaste seg i det våte element. Vi andre nøyde oss med å hutre oppmuntrende fra land, dypt imponert over den uforbederlige badenymfen vår. 

Etter å ha tørket opp Elin, oppdaget vi en skjult liten perle: mikro-restauranten Okidokk. Plassert helt nede i vannkanten bød de på en kulinarisk opplevelse som blåste oss av banen. Vi snakker en helt eventyrlig fiskesuppe og porsjoner med blåskjell så ferske at de nesten hoppet opp av havet selv. Å sitte der med tærne nesten i vannet og nyte den maten... terningkast sju!

Da kvelden smøg seg på, var det klart for en klassisk disiplin: Fisketur på brygga!

Sandra og Beth rigget seg til med stang, agn og en solid porsjon optimisme. Og her snakker vi ikke om en kjapp svipptur; dette var en ekte fisketur som strakte seg helt ut i de små, magiske kveldstimene. Det er noe helt eget med den stillheten som senker seg over brygga på Sørlandet (eller Telemarkskysten, da, men følelsen er den samme!), der himmelen blir rosa, vannet blir blikkstille, og det eneste som bryter stillheten er lyden av et snøre som kastes ut og lavmælt latter. Om det ble storfangst? Det er nesten sekundært. Det er minnene fra de timene på bryggekanten som sitter igjen.

Takk for nå, fantastiske Jomfruland – du leverte så det sang, fra tårntopp til bryggekant!